Kristin Clemet, leder av Civita, hadde for ca. ett år siden en kronikk i Dagbladet hvor hun diskuterer om «tidens ånd er [slik] at det beste livet man kan leve, er det mannlige livet». Kronikken er aktuell i dag fordi likestillingsdebatten har blusset opp med Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakkens utgivelse av boken «Frihet, likhet og farskap». Debatten har gått høyt fordi ministeren har tatt til ordet for at det eksisterer et ammepress og at det må være mulig å «velge» bort amming uten å måtte forklare seg.

Som ministeren er jeg en ivrig forkjemper og forsvarer av pappapermisjonen. Jeg mener den er helt nødvendig for å sikre jevnere fordeling av omsorgsoppgavene i hjemmet, den styrker fars forhold til sine barn og den styrker mor sin lønn og posisjon i arbeidslivet. Jeg er faktisk så glad i denne pappapermisjonen at jeg er usikker på om det er klokt av likestillingsministeren å både være den fremste forkjemper for pappapermisjonen og samtidig være den fremste forsvarer for de som «velger» bort ammingen.

Grunnen til at jeg nevner Clemet er at hennes kronikk er betegnende for en rekke av de reaksjonene som har kommet på ministerens utspill. Nemlig det alltid tilbakevendende argumentet om at det er forskjell på kjønnene. For det er dette premisset som blir utfordret i debatten om amming versus pappapermisjon. Høyre ønsker å fjerne pappapermisjonen. Mange går derfor rundt og tror at det å reservere 12 uker (knappe 3 måneder) til far av totalt 47 uker (nesten 10 mnd) går utover mulighetene for å fullamme i 6 mnd og amme til barnet er 1 år, som er helsemyndighetenes anbefalinger. Og nå velger jeg det koservative eksemplet der foreldrene får 100% lønn, selv om langt de fleste velger 57 uker med 80%.

Så lenge denne virkelighetsoppfatningen ikke blir korrigert, så brukes ammeargumentet som brekkstang for pappapermisjonen. Men dette kan ikke sies for ofte. Det er fullt mulig for mor å velge å være hjemme og fullamme i over 7 måneder innenfor dagens ordning av foreldrepermisjonen. Etter 6 måneder er det derimot anbefalt at dette barnet også begynner å spise annen mat, noe som bør kunne la seg kombinere med at mor er borte fra barnet noen timer i døgnet. Så svar til Clemet og andre som stadig gjentar at «kvinner er kvinner og menn er menn»: ja, det er forskjell på kjønnene. Kvinner er de som ammer og dette har vi lagt til rette for med dagens foreldrepermisjon. Selv mener jeg at det viktigste for å få kvinner til å amme og til å fullamme til barnet er 6 mnd, ikke handler om å fjerne pappapermisjonen, men i stedet om god ammeveiledning, god kommunal helse- og jordmortjeneste og god føde- og barselomsorg. Og her er profesjonalitet blant helsepersonell i forhold til ammepress også et viktig moment.

Det kan altså se ut som at likestillingsministeren tar lett på ammingen, og det er litt paradoksalt, all den tid ministeren faktisk har vært en pådriver for å gjøre det enklere å slippe å «velge bort» ammingen om man vil begynne å jobbe tidligere enn de fleste. I likelønnsmeldingen som kom for ett år siden satte ministeren retten til ammefri med lønn på dagsorden. Dette må nå følges opp av regjeringen, da mange kvinner i privat sektor ikke har denne muligheten i dag. I offentlig sektor er vi derimot så heldig at vi har mulighet for 2 timer ammefri til barnet er 1 år.

Jeg ser ingen grunn til at vi alle skal bli menn og leve det «mannlige livet», jeg vil heller slå et slag for enda bedre ordninger til å kombinere familie og arbeidsliv, for både far og mor. Og fordelingen av foreldrepermisjonen og hvordan overgangen tilbake til arbeidslivet er for kvinner og menn er helt avgjørende for hvordan familien innretter seg i småbarnsårene. Det at far er hjemme, og tar del i omsorgen for det nye barnet i en periode som er lengre enn foreldrenes felles ferie er avgjørende for rollefordelingen i hjemmet. Og dernest er kortere arbeidsdag, helst 6-timer arbeidsdag og barnehager i nærheten av der du bor, vesentlige bidrag for at det skal være mulig å kombinere arbeid og familie.

Det er altså de reelle mulighetene for at begge skal kunne delta på hjemmebane og i arbeidslivet som hører hjemme i tidens ånd, og ikke konservatoriske ideer om at rollene og arbeidsoppgavene mellom kjønnene må være slik det «alltid» har vært, og at ammeargumentet bare understreker dette.
(Innlegget sto på trykk i BA 5.november 2011)