I dag er en stor dag. I dag har Alfred Nobels fredspris blitt gitt til 3 kvinner. Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman har fått prisen for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid. Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet.

I oktober 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 13-25. Resolusjonen gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig til et internasjonalt sikkerhetsanliggende. Den understreket behovet for at kvinner blir aktører på lik linje med menn i fredsprosesser og i fredsarbeid generelt. Ellen Johnson Sirleaf er Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige president. Etter innsettelsen i 2006 har hun bidratt til å sikre fred i Liberia, fremme økonomisk og sosial utvikling og styrke kvinners stilling. Leymah Gbowee mobiliserte og organiserte kvinner på tvers av etniske og religiøse skillelinjer for å gjøre slutt på den langvarige krigen i Liberia og for å sikre kvinners deltakelse ved valg. Tawakkol Karman har både før og under «den arabiske våren», under de mest krevende omstendigheter, spilt en ledende rolle i kampen for kvinners rettigheter og for demokrati og fred i Jemen.

Prisen til Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman kan bidra til å gjøre slutt på den undertrykkelse av kvinner som ennå finner sted i mange land, og til å utløse det store potensial for demokrati og fred som kvinner kan representere.

For meg og mange kvinner i Norge representerer tildelingen en viktig anerkjennelse av det arbeidet, det kontinuerlige arbeidet, som gjøres og har blitt gjort med å styrke kvinners deltakelse i samfunnet og hindre undertrykking og diskriminering. Alle disse damene inspirerer på hver sin måte meg i kampen for et bedre Norge og for å styrke kvinners stilling i samfunnet i verden og i Norge. Det å bli tatt på alvor som en part i en fredsprosess er ingen selvfølge, det å spille en ledende rolle for demokrati, det å ha rettigheter ved valg, det at voldtekt i krig er en krigsforbrytelse og ikke bare en ugjerning, det å styrke kvinners stilling i samfunnet skjer ikke av seg selv.

På mange måter kan en si at alt vi kvinner her i Norge gjør og kjemper for, likelønn, retten til heltid, opprettholdelse av krisesentre, økt kvinnelige ledere, flere kvinnerlige politikere, ja, også kampen mot sexindustrien, enten det er forbudet mot kjøp av sex eller kampen mot strippebuler, er middelmådig og kanskje smålig, sammenlignet med de utfordringer som kvinner i andre land står ovenfor. Men på den andre side så er det akkurat dette det handler om. Det handler om å anerkjenne kvinner som samfunnsborgere på lik linje med menn. Det gjelder økonomisk selvstendighet, det gjelder mulighet for å delta ved beslutningsbordet i kommunestyret og det gjelder muligheten til å bli tatt seriøst som en samfunnsaktør, og ikke først og fremst som et sexobjekt.

Vi demonstrerer i dag mot en strippebar. En bar som henter kvinner hver måned fra fattige land i Øst-Europa for at de skal være under kontinuerlig oppsyn av de som har ført de hit, og for at de skal kle av seg for norske menn med penger. Vi vet lite om de forhold disse kvinnene har blitt rekruttert hit på, vi vet lite om hvilke framtidsutsikter de ble forespeilet da de ble hentet. Vi vet derimot at de kommer fra fattige land og at fattige mennesker som kommer til Norge er mer utsatt for maktmisbruk og overgrep.

Vår kamp mot internasjonal sexindustri fører seg inn i rekken av den globale kvinnekampen for å stryke kvinners stilling. Vi kjemper mot at kvinner og barn skal utnyttes i porno og sexbransjen, og for at kvinner skal ses på som samfunnsborgere på lik linje med menn. Men så lenge det er «helt naturlig» og «frigjørende» at vi har strippebarer der noen få skandinaviske kvinner og mange øst-europeiske kvinner kler av seg for penger, så vil det vær et press og mulighet for å tenke seg at alle kvinner i Norge kan bli en strippere. Og en kan tenke seg at kvinnelige kollegaer, og kvinner en kjenner, er villig til å kle av seg for penger. Og når du har begynt i bransjen, hva er nå forskjellen på å se, og røre, og gjøre det.

Heldigvis er ikke stripping pop i dag. Det er faktisk politisk ukorrekt og det er bra, men det er ikke lenge siden stripping var helt kurant underholdning i jobbsammenheng. Marie Simonsen skrev for noen dager siden om da hun startet som journalist i Dagens Næringsliv: «jeg [var] flere ganger på kostbare utenlandsturer betalt av næringslivet. Smøreturer var fortsatt vanlig på slutten av 1980-tallet. Kvinnelige finansreportere var det ikke, og jeg var derfor ofte den eneste kvinne i reisefølget, som ble skjenket og bespist på de beste restauranter. Kvelden endte som regel på strippeklubb. Det var en forventet og selvfølgelig del av programmet. Til frokost ble det servert historier om den delen av nattas utskeielser jeg av naturlige årsaker ikke hadde vært med på.»

Her ble Marie Simonsens mulighet til deltakelse begrenset fordi underholdningen var stripping. En viktig del av arbeidskollegiet og teambuildingen var å dra på guttetur på strippebar. Klart at dette begrenser kvinners mulighet til å delta i et arbeidsliv, om dette er normalen for underholdning. Og jeg vet hvilket ubehag jeg ville hatt om jeg måtte gå på strippebar med mine mannlige eldre sjefer fordi at det er en forventet underholdning etter en krevende arbeidsdag. Og jeg er derfor veldig glad for at vi er i den situasjonen at det ikke er kult å dra på strippebar og at man har forståelse for at det er ubehagelig for kvinner å se andre fattige kvinner svinge seg naken foran en gjeng med relativt sett rike norske menn. Og jeg er veldig glad for at jeg slipper å få kommentaren fra min sjef om at «du har ikke lyst til å gå opp å svinge deg der du også da?», en kommentar jeg tror mange ville fått om stripping hadde vært mer akseptert.

Tilbake til de 3 fantastiske prisvinnerne. De er alle kvinner som har stått opp i land hvor synet på kvinner er betydelig annerledes enn i Norge. De har trosset fordommer om at kvinner ikke kan ha egne meninger, eller at de ikke kan lede store demokratibevegelser eller land, de har kjempet mot at kvinner er mannens eiendom og for anerkjennelsen av at det foregår systematiske overgrep mot kvinner i krig, de har kjempet for kvinners økonomiske selvstendighet. Vi vet at den norske sexbransjen benytter seg av fattige kvinner i resten av verden til å tilfredstille norske menns ønske om seksualisert underholdning eller seksuelle tjenester. Det å styrke kvinners stilling enten det gjelder i øst-europa, nigeria, liberia eller jemen, er på hver sin måte et bidrag til å svekke den internasjonale sexindustrien og hindre kvinner fra å bli utnyttet. De tre prisvinnerne har vist at det å mobilisere og organisere kvinner på tvers av etniske, religiøse og politiske skillelinjer er nødvendig for å styrke hele samfunnet. En demonstrasjon mot en strippebar er en liten parantes, sammenlignet med prisvinnernes innsats, men ikke for det. En gang var Karwans ukentlige demonstrasjon en parantes i kampen for demokrati i Jemen, en gang var Gbowees innsats for å få kvinner med i fredskampen intet annet enn en hvilken som helst liten forsamling av kvinner som krevde fred. Men i dag står de der og er alt annet enn en parantes, de var der, de sto opp og førte kampen, og måtte de få fortsette og vinne frem. Måtte de sørge for at flere kvinner har økonomisk handlingsrom til å tjene til livets opphold uten å selge kroppen sin og måtte de oppmuntre og mobilisere kvinner verden over til å tørre å si sine meninger og kjempe for kvinners stilling i samfunnet.

(Denne apellen ble holdt på demonstrasjon mot strippebaren Dreams 7.oktober 2011)