Tvungen lønnsnemd er et særdeles alvorlig inngrep i streikeretten og dermed i konflikt med flere internasjonale konvensjoner, både ILO konvensjoner og den europeiske sosialpakten. Fra 1952 da Lov om lønnsnemnd i arbeidstvister ble vedtatt og frem til 1996 har det blitt vedtatt tvungen lønnsnemnd 90 ganger. I samme periode har 8 saker blitt innklaget til ILO for brudd på organisasjons og streikeretten. I samtlige saker har klageren fått medhold. Til og med Europarådet har vært kritisk til den norske lønnsnemndpraksisen i forhold til den europeiske sosialpakten. Også etter 1996 har det vært innklaget saker, og mønsteret er det samme; den norske regjering får kritikk for å ikke ivareta internasjonale konvensjoner som vi har slutta oss til.

Denne hyppige bruken av tvungen lønnsnemnd i arbeidskonflikter reiser flere viktige spørsmål som bør løftes fram av en rød-grønn regjering. I NOU 1996: 14, Arbeidsrettsrådets vurdering av dagens organisasjons- og tariffavtalesystem slås det fast at: ”Forholdet til folkeretten tilsier en revurdering av vår arbeidstvistlov.” For den rødgrønne regjeringen som er opptatt av både å utvikle og overholde internasjonale forpliktelser må det være et stort problem å videreføre en praksis som systematisk bryter slike forpliktelser.

Bruk av lønnsnemnd og etterfølgende medhold til arbeidsgiversiden i Rikslønnsnemnda bidrar til å endre styrkeforholdet mellom partene i arbeidslivet i arbeidsgivernes favør. Bruk av lockout og andre former for maksimering av en konflikt fra arbeidsgiverne, som for eksempel en svært restriktiv dispensasjonsbehandling og krisemaksimering i media, blir mer og mer vanlig. Dette har utelukkende til hensikt å fremprovosere et vedtak om lønnsnemnd. Bruk av tvungen lønnsnemnd innskrenker derfor streikeretten og dermed fagbevegelsens mulighet til å føre en effektiv og slagkraftig kamp for sine krav. Dette bør være et tankekors for myndighetene.
Finnes det alternativ til dagens ordning med tvungen lønnsnemnd?

Regjeringen har en grunnlovsfestet plikt til å søke å beskytte landets innbyggere mot farer for liv og helse. Dette er den overordna begrunnelsen for å kunne gripe inn i en arbeidskamp og dermed innskrenke streikeretten. Denne ble sist brukt i sykepleierstreiken 5. februar 2010, men er også brukt mot mange andre forbund og yrkesgrupper i tidligere konflikter. Heldigvis finnes det måter å ivareta slike viktige samfunnshensyn på, som samtidig i langt større grad respekterer folkeretten. Den svenske modellen åpner for eksempel i langt større grad for ”partiell arbeidskamp”, altså en ordning der arbeidskampadgangen ikke er begrenset til hel og ubetinget arbeidsnedleggelse. Dette kan være tidsbegrenset/ rullerende streik, blokade av overtid osv. Slike virkemiddel vil gjøre arbeidskampadgangen, spesielt i offentlig sektor mer reell. Under kommunalkomiteens behandling av endringer i Arbeidstvistloven( Innst.O.nr.52) gikk komiteens medlemmer fra SV og Senterpartiet inn for å be regjeringen uttrede en endring etter svensk mønster.

Et annet alternativ kan være å videreutvikle den fremgangsmåten som ble benyttet under streiken i KS området i 1998. Da grep regjeringen ikke inn overfor hele forhandlingsammenslutningen, men bare ovenfor deler av konflikten som truet liv og helse. Man kan tenke seg en ordning der myndighetene pålegger partene i en konflikt å opprettholde bestemte tjenester uten at denne medfører at konflikten må avsluttes. En slik ordning vil overstyre arbeidsgiverenes mulighet til å spekulere i tvungen lønnsnemnd ved å bruke lockout eller ha en restrektiv dispensasjonspraksis.

Det er nå på høy tid å starte et arbeid med å utrede alternativene. En rødgrønn regjering må finne frem til modeller som ikke er kontroversielle i forhold til internasjonale forpliktelser og som bidrar til å endre styrkeforholdet i arbeidslivet i riktig retning.
(Innlegget er skrevet sammen med Jan Olav Johannessen, faglig leder i SV og stått på trykk i Klassekampen 24.mars)