Hordaland SV har nylig behandlet spørsmålet om tidlig ultralyd på sitt årsmøte. Mange av oss vil at alle norske kvinner skal få et tilbud om tidlig ultralyd (som ikke skal være en rutinemessig scanning). Årsmøtet var temmelig delt på midten og som et resultat av dette, var det fremlagt et forslag om å utsette behandlingen av saken. Også vi som er for tidlig ultralyd, lever godt med utsettelsesvedtaket og det er følgelig ingen grunn til at vedtak om utsettelse skal tas til inntekt for et standpunkt mot tidlig ultralyd. På tross av dette fremsetter BT kun argumentene fra de av våre partifeller som er mot tidlig ultralyd (BT 13.02.12). Derfor vil vi påpeke at selv om flere fra talerstolen tydelig uttrykte at de var mot tidlig ultralyd (i all hovedsak menn), stemte mange i salen for utsettelse, ganske enkelt fordi de ikke har bestemt seg enda og noen stemte for utsettelse subsidiært.

Sentrale deler av kvinnebevegelsen i HSV ønsker at alle gravide kvinner skal få velge ultralyd innen uke 12, som er øvre grense for selvbestemt abort. Det offentlige tilbyr dette i dag også, men kun til kvinner over 38 år, kvinner med visse medisinske indikasjoner og ellers kvinner som uttrykker bekymring for fosterets utvikling. Vi spør oss hvorfor det er greit å ta tidlig ultralyd når man er 38 år og ikke ellers?

Når vi vet at over halvparten av alle norske gravide benytter seg av tidlig ultralyd, og i Oslo så mange som 80 %, så betyr det at mange har et så stort informasjonsbehov at de velger å henvende seg til det private markedet. Kvinnebevegelsen i Hordaland SV vil at alle gravide kvinner skal få tilbud om tidlig ultralyd, uavhengig av privatøkonomi og hvor en bor i landet!

Dersom ultralyd viser at fosteret har skader som gjør at fosteret ikke er levedyktig, vil det være en stor forskjell for den gravide om hun får vite dette allerede i uke 12, fremfor å måtte vente til den rutinemessige UL-undersøkelsen som alle får fra det offentlige i uke 19. På et så sent tidspunkt har hun utviklet sterkere følelsesmessige bånd til fosteret og må i tillegg gå via til en nemnd, dersom hun ønsker abort. Dette er hjerteskjærende og vi ønsker med dette å spare kvinner for en ekstrem psykisk påkjenning. Tidlig ultralyd vil også kunne gi indikasjoner på hjertefeil (riktignok med en viss feilmargin, men som sikrer ekstra oppfølging) og eventuelle farlige komplikasjoner ved tvilling/flerlingeskap. For øvrig vil tidlig ultralyd synliggjøre om fosteret har kromosonavvik.

Uansett hvilken grunn en kvinne har til å benytte seg av tidlig ultralyd, er det ikke riktig at informasjonen kun skal forbeholdes de som har råd til det eller som bor i sentrale strøk. Retten til selvbestemt abort er en sentral kvinnepolitisk kampsak, fordi det er kvinnen som må leve med konsekvensene av en barnefødsel. Det er ikke opp til andre å bestemme om hun skal føde et barn, med eller uten funksjonshemming. Mange kvinner har tatt abort, både friske og ikke friske foster og vi støtter deres valg. La alle kvinner få en gratis ultralyd med veiledning i løpet av svangerskapet og la kvinnene selv få bestemme når. Halvparten av alle norske gravide kvinner kjøper seg denne retten allerede.

En forkortet versjon av innlegget har stått på trykk i BT i mars 2012 og er skrevet av Tone Salomonsen og Aud Karin Oen i tillegg til meg selv.

I tariffoppgjøret til våren må partene i arbeidslivet vise at de vil ta et likelønnsløft.

Dagens forhandlingsmodell bidrar i stor grad til å opprettholde lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Dette var en av grunnene for at likelønnskommisjonen anbefalte å gi ekstraordinære rammer for offentlig sektor, slik at lønnsgapet mellom «mannsyrker» og «kvinneyrker» kan tettes. Jevn fordeling av inntektene er viktig for et samfunn, og jevnere fordeling av inntekt mellom kvinner og menn er viktig for økonomisk selvstendighet og likestilling.
Fremtredende representanter for norsk kvinnedominert fagbevegelse deltok på SVs kvinnekonferanse i Bergen i januar. Alle var enige om at den vedvarende forskjellen mellom kvinners og menns lønn er urettferdig, og at dette er nødvendig å endre.

Les hele kronikken som har stått på trykk i både BT og Klassekampen i januar og februar:
http://blogg.bt.no/preik/2012/01/25/usikre-tider-hindrer-ikke-likelonn/#.T24xgdWMx8E

Kristin Clemet, leder av Civita, hadde for ca. ett år siden en kronikk i Dagbladet hvor hun diskuterer om «tidens ånd er [slik] at det beste livet man kan leve, er det mannlige livet». Kronikken er aktuell i dag fordi likestillingsdebatten har blusset opp med Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakkens utgivelse av boken «Frihet, likhet og farskap». Debatten har gått høyt fordi ministeren har tatt til ordet for at det eksisterer et ammepress og at det må være mulig å «velge» bort amming uten å måtte forklare seg.

Som ministeren er jeg en ivrig forkjemper og forsvarer av pappapermisjonen. Jeg mener den er helt nødvendig for å sikre jevnere fordeling av omsorgsoppgavene i hjemmet, den styrker fars forhold til sine barn og den styrker mor sin lønn og posisjon i arbeidslivet. Jeg er faktisk så glad i denne pappapermisjonen at jeg er usikker på om det er klokt av likestillingsministeren å både være den fremste forkjemper for pappapermisjonen og samtidig være den fremste forsvarer for de som «velger» bort ammingen.

Grunnen til at jeg nevner Clemet er at hennes kronikk er betegnende for en rekke av de reaksjonene som har kommet på ministerens utspill. Nemlig det alltid tilbakevendende argumentet om at det er forskjell på kjønnene. For det er dette premisset som blir utfordret i debatten om amming versus pappapermisjon. Høyre ønsker å fjerne pappapermisjonen. Mange går derfor rundt og tror at det å reservere 12 uker (knappe 3 måneder) til far av totalt 47 uker (nesten 10 mnd) går utover mulighetene for å fullamme i 6 mnd og amme til barnet er 1 år, som er helsemyndighetenes anbefalinger. Og nå velger jeg det koservative eksemplet der foreldrene får 100% lønn, selv om langt de fleste velger 57 uker med 80%.

Så lenge denne virkelighetsoppfatningen ikke blir korrigert, så brukes ammeargumentet som brekkstang for pappapermisjonen. Men dette kan ikke sies for ofte. Det er fullt mulig for mor å velge å være hjemme og fullamme i over 7 måneder innenfor dagens ordning av foreldrepermisjonen. Etter 6 måneder er det derimot anbefalt at dette barnet også begynner å spise annen mat, noe som bør kunne la seg kombinere med at mor er borte fra barnet noen timer i døgnet. Så svar til Clemet og andre som stadig gjentar at «kvinner er kvinner og menn er menn»: ja, det er forskjell på kjønnene. Kvinner er de som ammer og dette har vi lagt til rette for med dagens foreldrepermisjon. Selv mener jeg at det viktigste for å få kvinner til å amme og til å fullamme til barnet er 6 mnd, ikke handler om å fjerne pappapermisjonen, men i stedet om god ammeveiledning, god kommunal helse- og jordmortjeneste og god føde- og barselomsorg. Og her er profesjonalitet blant helsepersonell i forhold til ammepress også et viktig moment.

Det kan altså se ut som at likestillingsministeren tar lett på ammingen, og det er litt paradoksalt, all den tid ministeren faktisk har vært en pådriver for å gjøre det enklere å slippe å «velge bort» ammingen om man vil begynne å jobbe tidligere enn de fleste. I likelønnsmeldingen som kom for ett år siden satte ministeren retten til ammefri med lønn på dagsorden. Dette må nå følges opp av regjeringen, da mange kvinner i privat sektor ikke har denne muligheten i dag. I offentlig sektor er vi derimot så heldig at vi har mulighet for 2 timer ammefri til barnet er 1 år.

Jeg ser ingen grunn til at vi alle skal bli menn og leve det «mannlige livet», jeg vil heller slå et slag for enda bedre ordninger til å kombinere familie og arbeidsliv, for både far og mor. Og fordelingen av foreldrepermisjonen og hvordan overgangen tilbake til arbeidslivet er for kvinner og menn er helt avgjørende for hvordan familien innretter seg i småbarnsårene. Det at far er hjemme, og tar del i omsorgen for det nye barnet i en periode som er lengre enn foreldrenes felles ferie er avgjørende for rollefordelingen i hjemmet. Og dernest er kortere arbeidsdag, helst 6-timer arbeidsdag og barnehager i nærheten av der du bor, vesentlige bidrag for at det skal være mulig å kombinere arbeid og familie.

Det er altså de reelle mulighetene for at begge skal kunne delta på hjemmebane og i arbeidslivet som hører hjemme i tidens ånd, og ikke konservatoriske ideer om at rollene og arbeidsoppgavene mellom kjønnene må være slik det «alltid» har vært, og at ammeargumentet bare understreker dette.
(Innlegget sto på trykk i BA 5.november 2011)

I dag er en stor dag. I dag har Alfred Nobels fredspris blitt gitt til 3 kvinner. Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman har fått prisen for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid. Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet.

I oktober 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 13-25. Resolusjonen gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig til et internasjonalt sikkerhetsanliggende. Den understreket behovet for at kvinner blir aktører på lik linje med menn i fredsprosesser og i fredsarbeid generelt. Ellen Johnson Sirleaf er Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige president. Etter innsettelsen i 2006 har hun bidratt til å sikre fred i Liberia, fremme økonomisk og sosial utvikling og styrke kvinners stilling. Leymah Gbowee mobiliserte og organiserte kvinner på tvers av etniske og religiøse skillelinjer for å gjøre slutt på den langvarige krigen i Liberia og for å sikre kvinners deltakelse ved valg. Tawakkol Karman har både før og under «den arabiske våren», under de mest krevende omstendigheter, spilt en ledende rolle i kampen for kvinners rettigheter og for demokrati og fred i Jemen.

Prisen til Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman kan bidra til å gjøre slutt på den undertrykkelse av kvinner som ennå finner sted i mange land, og til å utløse det store potensial for demokrati og fred som kvinner kan representere.

For meg og mange kvinner i Norge representerer tildelingen en viktig anerkjennelse av det arbeidet, det kontinuerlige arbeidet, som gjøres og har blitt gjort med å styrke kvinners deltakelse i samfunnet og hindre undertrykking og diskriminering. Alle disse damene inspirerer på hver sin måte meg i kampen for et bedre Norge og for å styrke kvinners stilling i samfunnet i verden og i Norge. Det å bli tatt på alvor som en part i en fredsprosess er ingen selvfølge, det å spille en ledende rolle for demokrati, det å ha rettigheter ved valg, det at voldtekt i krig er en krigsforbrytelse og ikke bare en ugjerning, det å styrke kvinners stilling i samfunnet skjer ikke av seg selv.

På mange måter kan en si at alt vi kvinner her i Norge gjør og kjemper for, likelønn, retten til heltid, opprettholdelse av krisesentre, økt kvinnelige ledere, flere kvinnerlige politikere, ja, også kampen mot sexindustrien, enten det er forbudet mot kjøp av sex eller kampen mot strippebuler, er middelmådig og kanskje smålig, sammenlignet med de utfordringer som kvinner i andre land står ovenfor. Men på den andre side så er det akkurat dette det handler om. Det handler om å anerkjenne kvinner som samfunnsborgere på lik linje med menn. Det gjelder økonomisk selvstendighet, det gjelder mulighet for å delta ved beslutningsbordet i kommunestyret og det gjelder muligheten til å bli tatt seriøst som en samfunnsaktør, og ikke først og fremst som et sexobjekt.

Vi demonstrerer i dag mot en strippebar. En bar som henter kvinner hver måned fra fattige land i Øst-Europa for at de skal være under kontinuerlig oppsyn av de som har ført de hit, og for at de skal kle av seg for norske menn med penger. Vi vet lite om de forhold disse kvinnene har blitt rekruttert hit på, vi vet lite om hvilke framtidsutsikter de ble forespeilet da de ble hentet. Vi vet derimot at de kommer fra fattige land og at fattige mennesker som kommer til Norge er mer utsatt for maktmisbruk og overgrep.

Vår kamp mot internasjonal sexindustri fører seg inn i rekken av den globale kvinnekampen for å stryke kvinners stilling. Vi kjemper mot at kvinner og barn skal utnyttes i porno og sexbransjen, og for at kvinner skal ses på som samfunnsborgere på lik linje med menn. Men så lenge det er «helt naturlig» og «frigjørende» at vi har strippebarer der noen få skandinaviske kvinner og mange øst-europeiske kvinner kler av seg for penger, så vil det vær et press og mulighet for å tenke seg at alle kvinner i Norge kan bli en strippere. Og en kan tenke seg at kvinnelige kollegaer, og kvinner en kjenner, er villig til å kle av seg for penger. Og når du har begynt i bransjen, hva er nå forskjellen på å se, og røre, og gjøre det.

Heldigvis er ikke stripping pop i dag. Det er faktisk politisk ukorrekt og det er bra, men det er ikke lenge siden stripping var helt kurant underholdning i jobbsammenheng. Marie Simonsen skrev for noen dager siden om da hun startet som journalist i Dagens Næringsliv: «jeg [var] flere ganger på kostbare utenlandsturer betalt av næringslivet. Smøreturer var fortsatt vanlig på slutten av 1980-tallet. Kvinnelige finansreportere var det ikke, og jeg var derfor ofte den eneste kvinne i reisefølget, som ble skjenket og bespist på de beste restauranter. Kvelden endte som regel på strippeklubb. Det var en forventet og selvfølgelig del av programmet. Til frokost ble det servert historier om den delen av nattas utskeielser jeg av naturlige årsaker ikke hadde vært med på.»

Her ble Marie Simonsens mulighet til deltakelse begrenset fordi underholdningen var stripping. En viktig del av arbeidskollegiet og teambuildingen var å dra på guttetur på strippebar. Klart at dette begrenser kvinners mulighet til å delta i et arbeidsliv, om dette er normalen for underholdning. Og jeg vet hvilket ubehag jeg ville hatt om jeg måtte gå på strippebar med mine mannlige eldre sjefer fordi at det er en forventet underholdning etter en krevende arbeidsdag. Og jeg er derfor veldig glad for at vi er i den situasjonen at det ikke er kult å dra på strippebar og at man har forståelse for at det er ubehagelig for kvinner å se andre fattige kvinner svinge seg naken foran en gjeng med relativt sett rike norske menn. Og jeg er veldig glad for at jeg slipper å få kommentaren fra min sjef om at «du har ikke lyst til å gå opp å svinge deg der du også da?», en kommentar jeg tror mange ville fått om stripping hadde vært mer akseptert.

Tilbake til de 3 fantastiske prisvinnerne. De er alle kvinner som har stått opp i land hvor synet på kvinner er betydelig annerledes enn i Norge. De har trosset fordommer om at kvinner ikke kan ha egne meninger, eller at de ikke kan lede store demokratibevegelser eller land, de har kjempet mot at kvinner er mannens eiendom og for anerkjennelsen av at det foregår systematiske overgrep mot kvinner i krig, de har kjempet for kvinners økonomiske selvstendighet. Vi vet at den norske sexbransjen benytter seg av fattige kvinner i resten av verden til å tilfredstille norske menns ønske om seksualisert underholdning eller seksuelle tjenester. Det å styrke kvinners stilling enten det gjelder i øst-europa, nigeria, liberia eller jemen, er på hver sin måte et bidrag til å svekke den internasjonale sexindustrien og hindre kvinner fra å bli utnyttet. De tre prisvinnerne har vist at det å mobilisere og organisere kvinner på tvers av etniske, religiøse og politiske skillelinjer er nødvendig for å styrke hele samfunnet. En demonstrasjon mot en strippebar er en liten parantes, sammenlignet med prisvinnernes innsats, men ikke for det. En gang var Karwans ukentlige demonstrasjon en parantes i kampen for demokrati i Jemen, en gang var Gbowees innsats for å få kvinner med i fredskampen intet annet enn en hvilken som helst liten forsamling av kvinner som krevde fred. Men i dag står de der og er alt annet enn en parantes, de var der, de sto opp og førte kampen, og måtte de få fortsette og vinne frem. Måtte de sørge for at flere kvinner har økonomisk handlingsrom til å tjene til livets opphold uten å selge kroppen sin og måtte de oppmuntre og mobilisere kvinner verden over til å tørre å si sine meninger og kjempe for kvinners stilling i samfunnet.

(Denne apellen ble holdt på demonstrasjon mot strippebaren Dreams 7.oktober 2011)

Del godene!

Alle skal ha mulighet og rett til et godt liv i Bergen. Full sysselsetting, rimelige boliger og en romslig velferdskommune er vår løsning. Et samfunn med små eller ingen sosiale og økonomiske forskjeller er et gode for alle!

Sosialhjelpssatsene må opp på et anstendig nivå, alle må sikres et godt velferdstilbud uten store egenandeler, og skolene må sikre alle barn trivsel og god opplæring.
Dette ønsker SV å oppnå innen 2015:

• Bergensskolen og det kommunale barnevernet skal hver ha fått henholdsvis 300 og 80 nye stillinger.
• Sosialhjelpssatsene skal være kommet på minimum på SIFO-nivå, og det skal finnes bedre støtteordninger for barnefamilier.
• Alle barn i Bergen skal ha fått gratis frukt på skolen, og det skal være gjort omfattende forsøk med gratis skolemat.
• Bergen skal ha en rettferdig, kommunal eiendomsskatt hvor alle yter etter evne.

Opplæring og omsorg i nærmiljøet

Alle barn skal ha barnehage og skole i nærmiljøet.. Alle eldre som trenger det må få tilpasset hjelp uavhengig av inntekt og familiesituasjon.

Omsorgsboliger skaper for mange en god mulighet til både å bo hjemme og samtidig oppleve tryggheten ved at det er kort vei til nødvendig hjelp.
Dette ønsker SV å oppnå innen 2015:

• Alle eldre med behov for det skal ha en sykehjemsplass i nærhet til hjem eller pårørende. Et nytt sykehjem skal være ferdig bygd, og minst ett til skal være under bygging.
• Tomteselskapet skal legge spesielt til rette for bygging av omsorgsboliger.
• Alle barn skal være sikret plass i en nærbarnehage.
• Nærskolen skal være befestet som prinsipp, og ingen nye fabrikkskoler skal være bygd.

Kjør kollektivt – pust fritt!

Bergen trenger et nytt system for transport. Vi må fremme bruk av bybane, buss, sykkel og gange i kombinasjon med en moderat og sterkt redusert bilbruk. Alle kan gis sjansen til å velge bilen helt eller delvis vekk som transportmiddel. Dette kan vi enkelt gjøre gjennom å skape nærmiljøer som er mindre bilavhengige, og investere mer i sykkelveier, bybane og annen kollektivtransport. Et godt kollektivtilbud bør kombineres med at vi legger langt større begrensninger på biltrafikken.
Dette ønsker SV å oppnå innen 2015:

• Alle skal ha et godt kollektivtilbud med holdeplasser som har løpende oppdatert ruteinformasjon, høy frekvens på rutene, godt tilrettelagte overganger og et enkelt billettsystem.
• Bergen kommune skal bygge romsligere anlegg for parkering med skyss, både for sykkel og bil, i Fyllingsdalen, Nesttun, Arna og Åsane.
• Det skal være egne kollektivfelt for buss både på nordre, søndre og vestre hovedinnfartsåre.
• Det skal bygges et sammenhengende sykkelveinett i Bergen, og alle skolebarn skal kunne sykle og gå trygt til skolen sin.
• Det skal være gode løsninger for å kombinere kollektiv, sykkel og gange.
• Det skal innføres rushtidsavgift – en avgift som gjør det ekstra dyrt å kjøre når trengselen på veiene er størst.
• Bompengeprisen skal være identisk med prisen på en enkeltbillett på kollektivreiser.

Ta gaten tilbake!

Alle strøk og bydeler skal bli grønnere gjennom at flere parkeringsplasser og bilveier gjøres om til gatetun med grønne innslag, benker og lekemuligheter. Det skal gjennomgående legges til rette for at barn og unge skal kunne gå eller sykle trygt til skole eller barnehage. De skalha en like trygg tilgang til grønne friområder, kultur- og idrettsaktiviteter og til holdeplass for buss eller bybane.
Dette ønsker SV å oppnå innen 2015:

• Alle områder skal gjøre inkluderende planarbeid i flest mulig strøk og områder. Vi vil finne ut hvordan områdene kan
  gi barn trygge og gode veier til skole, friområder, idrettsanlegg og kollektivtrafikk.
• Mange flere gatetun skal bygges, og parkeringsplasser skal inndras eller overføres til boligsoneanlegg.
• Det skal opparbeides flere gode, trygge tråkk, ved tilrettelegging som for eksempel fjerning av gjerder. Barnetråkk
  skal registreres og være en del av kommunens planer.
• Alle barn skal ha minst ett friområde i sitt nærmiljø som de kan gå trygt til og fra.
• Flere sentrumsgater skal bli bilfrie – målet er et bilfritt sentrum.

Puss og bruk arvesølvet!

Bergen Kommune har flere ubrukte verktøy i arbeidet for å skape en miljøvennlig og rettferdig framtid. Sammen eier vi et tomteselskap og et parkeringsselskap, og har store eierandeler i Kraftselskapet BKK og avfallselskapet BiR. Alle disse kan brukes for å utvikle Bergensregionens evne til miljøvennlig ressursbruk, grønn næringsutvikling og sosial- og miljøvennlig boligbygging.
Dette ønsker SV å oppnå innen 2015:

• Kraftselskapet BKK og BiR skal ha utviklet samarbeidet og styrket arbeidet med på miljøvennlig regional utvikling. Selskapene skal ha utviklet nye, relevante og miljøvennlige foretningsområder, som for eksempel ENØK-løsninger.
• Tomteselskapet skal være gjort til en utviklingsavdeling i kommunen, med et spesielt ansvar for å legge til rette for grønn næringsutvikling og sosial- og miljøvennlig boligbygging.
• Bergen Kino skal være en kulturinstitusjon eid av alle bergensere i felleskap. Kinoen skal fortsatt arrangere Bergen Internasjonale Filmfestival og andre større ikke-kommersielle film-hendelser.

Høyrebyrådet har i skyggen av sommerferien og regnbygene presentert sine ideer for hvordan vi skal forvalte Bergen Kommune sine selskaper. Byrådet insisterer fortsatt på at de vil selge halve Bergen Kino og at BKK og Tomteselskapet m.fl. fortsatt skal bry seg mest om å være pengemaskiner. Vi skal altså ikke kunne bruke disse selskapene til å fremme f.eks. sosial boligbygging og klimavennlige løsninger. Byrådet ønsker at selskapene skal tappes til det ytterste hvert år og at overskuddet skal puttes i et aksjefond. Terra-skandalen og Os Kommune sine tap på børsen burde være nok til å forstå at dette er en dårlig ide.

SV vil heller at selskapene skal få mulighet til å styrke seg. Sterke kommunalt eide selskaper kan både gi flere inntekter i framtiden, bidra til å bygge framtidens grønne Bergen og forsvare et arbeids- og samfunnsliv med små sosiale forskjeller. Eksemplene på hvordan selskapene kan bidra enda mer positivt enn de allerede gjør i dag er mange. Noen nøkkelord er energieffektivisering, sosial boligbygging, god IKT-infrastruktur og systematisk arbeid mot sosial dumping. Dette er muligheter byrådet ikke vil vi skal bruke, fordi de vil ha et størst mulig overskudd hvert år. Men problemet er at det på lang sikt ikke vil lønne seg med byrådets årlig årelating. Det vil på sikt være langt mer lønnsomt med solide selskaper som utvikler både seg selv og byen vår.

Det kan heldigvis virke som om de gale årene omkring totusentallet er delvis over. År da det var et bredt politisk flertall fra Framskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og sentrum for å selge arvesølvet vårt. Jens Stoltenberg sørget for at vi solgte deler av Statoil og Trond Tystad for at vi solgte BKK-aksjer (som i dag er verdt de femdobbelte). Nå kan det virke som om det kun er Hoves insistering på å selge Bergen Kino som henger tydelig igjen i den gamle gale tiden. SV er glad for at nå heller ikke Høyre vil selge arvesølvet vårt (med et skammelig unntak for Bergen Kino). Men tiden krever av oss at vi bruker det vi har fått fra tidligere generasjoner til å bygge framtiden.

Det er på tide å pusse og bruke arvesølvet til grønn samfunnsbygging, sosial boligbygging og kamp mot sosial dumping.

KS er interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for alle norske kommuner og fylkeskommuner. I løpet av de siste ukene har KS gjennomført strategikonferanser og fylkesmøte i alle landets fylker. Her samles kommune- og fylkespolitikere for å diskutere strategien for kommunal arbeidsgiverpolitikk og hva som skal være KS sitt utgangspunkt i tariffoppgjørene.

Norge er verdens beste land å bo i, og det er det mange som forventer verdens beste eldreomsorg, verdens beste skole og verdens beste barnehager. Over 75 prosent av de som jobber i norske kommuner er kvinner. Kommuneansatte er de viktigste til å sikre gode velferdstilbud for landets innbyggere. Strategien for å sikre stabilt og høyt kvalifisert personell til disse tjenestene er derimot veldig forskjellig.

2010 var året hvor partene i arbeidslivet kunne ha utfordret regjeringen på et ekstraordinært likelønnsløft for kommunesektoren. Dessverre tok KS (på bakgrunn av flertallsvedtak i KS sine organer) tidlig en posisjon der man ikke var villig til å gå i dialog med regjeringen om et slik likelønnsløft. Direktør i KS, Sigrun Vågeng, var i fjor klar på at «en likelønnspott er et sidespor som truer hele likelønnsdebatten» og at likelønn «er mye mer komplekst enn at det kan løses med en engangspott» (E24.no 16.02.10), og KS sin holdning gjennom hele oppgjøret var at et likelønnsoppgjør må gjøres innenfor rammene av et ordinært kommuneoppgjør.

Det er riktig at likelønnsutfordringer er mye mer sammensatt enn at kun en likelønnspott kan endre på dette. Det er også derfor regjeringa i høst kom med likelønnsmeldingen «Likestilling for likelønn» før jul. Denne gjennomgår de sammensatte årsakene til mangel på likelønn i det norske samfunnet og det fremmes en rekke tiltak for å endre på disse strukturene. En jevnere fordeling av foreldrepermisjonen og tiltak for å motvirke et kjønnsdelt arbeidsmarked er noen av forslagene. Dette er tiltak som er i tråd med KS sine tiltak for likelønn.

Men det gjenstår altså lønn. Likelønnsmeldingen omhandler ikke lønnsbestemmelsen og politikk knyttet til tariffoppgjørene, men regjeringsplattformen gjør det: «Likelønn og utjevning av lønnsforskjeller [er] viktige mål for inntektspolitikken. […] På dette grunnlag er regjeringen beredt til å gå inn i en dialog med partene om likelønn. Regjeringen vil be partene avklare om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor, samt utarbeide et forslag til hvilke grupper som skal omfattes av dette.» Regjeringens politikk tar utgangspunkt i Likelønnskommisjonen som sa at et likelønnsløft ikke burde gjøres administrativt fra myndighetenes side, men gjennomføres sammen med partene i arbeidslivet. På grunn av KS sin steile holdning mot en likelønnspott, ble regjeringen dessverre aldri reelt utfordret til en dialog om et likelønnsløft i tariffoppgjøret 2010.

I anledning strategimøtene er det derfor naturlig å utfordre kommunepolitikere på politikken til KS: Var det riktig å ikke bidra til en dialog med regjeringen om et ekstraordinært likelønnsløft ved tariffoppgjøret 2010? Var det å aktivt motarbeide muligheten for friske penger til sine ansatte i tråd med å tenke langsiktig og sikre rekruttering til velferdstatens grunnleggende tjenester? Var dette den riktige strategien å sikre en god kvalitet på framtidens eldreomsorg, skole og barnehager?

Det kommer et nytt hovedoppgjør i 2012. Mitt ønske er at alle de kommunepolitikerne som anerkjenner likelønnsutfordringen i enda større grad enn tidligere arbeider for å endre KS sin politikk på dette feltet. Det er viktig at de personene ( i all hovedsak kvinner) som sikrer høy kvalitet på våre velferdtjenester, får en lønn som står i forhold til den viktige jobben disse personene gjør for samfunnet. Da trenger man en kommunal arbeidsgiverorganisasjon som går foran og krever et ekstraordinært likelønnsløft for sine ansatte, ikke en som aktivt motarbeider det.

(Et noe tilsvarende innlegg har stått på trykk i Trønder-Avisa og Telemarksavisa)

Høyre i Bergen har etter forslag fra Unge Høyre i byen gått inn for tiggerfrie soner i Bergen. Forslaget går ut på at kjøpesterke soner, der kunder og turister ferdes, skal ryddes for tiggere. I bergensk historie er forslaget ekstremt og stikk i strid med hva Høyre-byrådet tidligere har sagt.

Vi som et rikt samfunn i en verden med mange fattige land, kan ikke kreve å få en rekke goder av globaliseringen, og så nekte å godta de mindre attraktive konsekvensene. Vi må tåle å se fattigdommen som fins, og heller gjøre noe med den enn å rynke på nesen.
Det er forståelig at det er ubehagelig å se fattigdom i knehøyde, enten det er nedover Karl Johan eller på Torgallmenningen i Bergen. Men fattigdommen fins. Å gjemme den bort hjelper ingen. Om man faktisk vil tiggingen til livs, er det fattigdommen man må jage, ikke ofrene for den, skriver Oddny Miljeteig og Simen Willgohs, bystyremedlemmer for SV i Bergen under.

Les artikkelen her.